Stoltheten gir regularitet i Hokusai-land

Her fra 25 beskuer vi daglig hvordan systematikken brukes for at ingen skal vente på å bli transportert. Uten for den meget vakre jernbanestasjonen i stål, glass, tre og vann her i Kanazawa ligger taxiholdeplassen med sine 14 rader med biler, totalt 52 biler om alle rader er oppfylt. Foran inngangen er det plass til avlasting og påstigning, fire av hver. Vi har etter intense studier funnet ut at sjåførene alltid vet hvilken rad som står for tur til å ta opp passasjerer. Sjåførene vet også alltid hvor de skal kjøre inn når de stiller seg i kø. Det er som en sakte film av biler som finner sin rettferdige plass i systemet sjåførene har skapt. Vi har til nå ikke sett antydning til munnhuggeri eller annen type irritasjon blant de hanskekledde sjåførene. Stolthet lyser fra hver eneste bil, som er så renvasket at vi aldri har sett maken. Du kan speile deg i lakken.
JR står for mesteparten av jernbanedriften i landet. Dersom NSB skulle hatt samme bemanning på Sentralstasjonen, ville vi sett uniformer over alt. Rette i ryggen står JR-ansatte og ser til at alt går rett og riktig for seg, og at damer på sumo-tur får korrekt og vennlig informasjon. Det er som ryggene til personalet oser av stolthet. Se hva vi får til; togene våre er i rute, alltid.
Byen varter også opp med en turistloop. Den kjører rundt til alle steder turister bør se. Sjåføren forteller via mikrofon om alt stoppestedene har å by på, tror vi. Japansk er ikke vår styrke ennå. Men han snakker med så overbevisende, myk stemme, som om han visker fortrolige ord i våre ører. Vi er derfor ikke i tvil om at ordene betyr at han lokker oss til å gå av nettopp på denne holdelassen.
Undergrunnen gjorde vi oss ferdig med i Osaka. Etter to timer down under skjønte vi at det er oppe i det fri EM&EM hører til.
Når vi først nevner Osaka, i går tapte Asa mot Hakuho så det suste. Asa lå et lite sekund på kne, og var det ikke et smil vi så, her vi lå på sengene med rødvin av et eller annet slag i glassene, et smil som sa, ja, ja, en gang må selv jeg tape. Og Hakuho er tross alt nummer to under turneringen i Osaksa og best i fjor, om EM&EM ikke tar alt for mye feil.
Dette er vår siste dag i overraskelsesbyen Kanazawa, i morgen går turen til Tokyo med shinkansen. Da skal vi ikke blunke.
Nå skal vi ut på tur, ta bilder av vårt nye studieprosjekt japansk regularitet og systematikk. Bilder blir lagt over, om teknikken står Marit bi. Hun har klart det ganske bra til nå, med litt hadelanske uttrykk av det ildfulle slaget, og nordlandsk ryggdekning av beste kvalitet.
EM&EM