Etter at Elly hadde satt ny personlig rekord på 60-meteren, rakk vi hurtigtoget fra Kanazawa. Vi sto ved merket for vogn tre, men for hurtigtoget var det vogn 7, så vi løp som gale andre veien. - Kom deg inn i toget, ropte Marit til Elly. Vi så stasjonssjefen stå der og tenke sitt. Han så nok at vi var fra Norge, og at vi ikke er særlig vant med tog i rute. Nå vet vi hvorfor tog i Japan er i rute. Det er fordi de gir blanke i at damer tar feil.
Det lærte oss at vi må spørre første og beste person om hvor neste tog går. Dermed rakk vi shinkansen fra Maibara takket være en forståelsesfull amerikaner som smilte humoristisk av oss, vel med et par sekunders margin.
Vi vet nå av vi valgte rett person som vår åndelige veiviser for turen. Hokusai har holdt sin hånd over oss til nå. For hva fikk vi som medsitter til Tokyo. Jo, den vennlige Yoshi. Han jobber til og med i JR (Japan railway), og fulgte oss på Tokyo terminalen til rett linje for videre befordring til vårt hotell. Terminalen var så diger at vi trodde en stund vi var kommet til en av planetene i Star Wars. Bildet t.v. er av vår unge, om enn noe blyge venn.
Det andre signalet om at Hokusai følger med, er at vi så fjellet Fuji fra toget. Marit fikk til og med et bilde av det, men ikke på mobilen vi bruker til å legge over til denne bloggen.
Uansett, det var vidunderlig å se fjellet Hokusai har malt, selv om det nå var hvitt, og ikke rødt. Tokyo tok helt pusten fra oss. Vi vet ikke helt om vi skal tørre å gå ut av hotellet på en stund. Det er som om Ludvig plutselig har dukket opp fra ryggsekken.
Nå skal vi roe ned med litt sumo med godgutta våre på TV, og så får vi se om vi tør å stikke nesa ut av rommet i 19. etg. (Elly brukte sjarm og vibrerende øyelokk for ikke å komme høyere opp i dene 54 et. bygningen) utpå kvelden.
EM&EM
1 kommentar:
Legg inn en kommentar