Arbeidere i sitt rette element

I søylegangen til hotell Nikko kjenner Elly seg hjemme. Byens høyeste
hotell er som det skal være for Elly, som har glemt alt om høyder og
slikt. Denne fredagen har vi vandret i krigernes fotspor i Kanazawa-borgen, og latt oss imponere over byggemetoder og håndverk. I parken Kenroku-en ble vi minst like imponert over mennene som vasket stener i bekkene rene med koster (sånne som heksene rir på til Bloksberg), menn med fotformete sko som besteg de mest forunderlige trær, og tok ned tauverket som har holdt grener på plass gjennom vinteren. Mest imponert ble vi av kvinnene som satt på huk og fjernet gress fra mosetepppene.
De så ikke opp på noen, bare jobbet flittig med sitt. Elly undres om de bare var flaue over å ligge der uten at noen la merke til dem, mens bekkemenn og tremenn fikk stor oppmerksomhet. Vi er alle arbeidere, men noen er kanskje mer verdt enn andre, i alle fall i egne øyne.
I går kveld var vi ganske utslått etter vindkulene vest i havet. Etter noen
timer i bøyd posisjon som andre japanere, fant vi det klokt å ta bussen
hjem før mørket falt på. Alle vi møtte fant oss noe rare, lo og lo, og akkurat da var vi er veldig glade for at vi ikke kan japansk.
Kvelden før lot vi oss bekokke av en meget sjarmerende mann, uvanlig
glimt i øyet. Det kan skyldes EM&Ems hakeslippende beundring over hans elegante måte å tilberede maten på. Slike netthendte menn kan vi ikke huske å ha sett hjemme. Steken vi fikk var så mør og velsmakende at Elly mistenkte ham for å drive med svartekunstner. Hun himlet med øynene, sukket og nøt hver bit.
Vi ble ikke riktig sultne før rundt lunsjtider i dag. Før det hadde vi beundret en taximan som kastet brødsmuler opp i luften, som en hauk i elegant svalestup grep i luften. Marit prøvde å ta bilde av hendelsen, men som alltid overvurderer hun sine fotokunster. Men sjåføren var blid og spurte om vi ville ha skyss.
EM&EM