Its the mans world

Menn i dress, mange menn, og menn med rare skjørt. Japan er virkelig the mans world. Selv bor vi i skydistriktet, skyskrapere som gjør oss litt svimle, der menn er på jobb til langt på kveld. I nabobygget har vi ikke sett noen slukke lyset før 22.00. Da vi dro til stasjonen sånn i 9.30-tiden møtte vi alle de dresskledde (de fyllte hele fortauet) på vei til jobb. Hvor de har vært vet ikke vi, men ifølge Japan Times drar japanske menn ikke hjem til kona. Heller lange kvelder på jobben, så ut med andre menn før de havner der menn havner på kvelden, i armene til andre kvinner. Distriktet Sinjuku er da også som skapt for menn, skyskrapere fulle av kontormenn, hoteller og et levende horedistrikt. Fra kjelleren hører vi liflig musikk som skal lokke menn til dyst. En japansk forfatter har skrevet bok om hvorfor mennene ikke går hjem til kona. Vi skjønner kara godt, å dra hjem etter en slitsom dag med nogo attåt og bli møtt med skrikende unger og kanskje også en sur kone? Nei. Men vi er på ferie og bryr oss ikke (foreløpig). Sumomuseet var lite med store menn. Marit lot seg friste til å bli avbildet bak en av de store (om du bruker lupe). Noe trangt var det på toget, men ikke verre enn når mossetoget kjøer med bare ett togsett i rushen.

Vi vandret rundt i den gamle bydelen sammen med en haug med amerikanere, og alle japanere ble veldig glade da vi sa vi var fra Norge. Vi tenkte først å ta elvebåten nedover, men solen skinte så deilig, så vi gikk. Rød bru, blå bru, grønn bru ble passert. En gul glødet så fint der fremme hvor stasjonen lå. Så vi gikk og gikk, passerte menn som lå på benker og sov, andre menn som hade gjemt seg inne i sine små pappkassetelt dekket med blå plast. Enkle hjem, og helt klart menn som aldri hadde skjønt at det kunne være lurt å reise hjem til kona i blant. Nå sov de under bruer, og vil aldri bli avbildet som ideal for norske kvinner på tur i sumoland. Men en ting skal dette landet ha, aldri har Elly og Marit smakt maken til kaffe. Uansett hvor vi blir severt en kopp i dette telandet, er kaffen så herlig rund, varm og velsmakende, at vi vurderer alvorlig å bli her. Vi er jo likevel pensjonister. Vi går jo gratis inn på alt av museer. Bildet er selvsagt ikke perfekt. Da vi hadde gått vel fem kilometer langs elven, var lysten på en halvliter grusomt påtrengende. Akkurat poenget med en halvliter i solsteiken har de ikke skjønt, disse dressmenn i solens rike. Her kunne EM&EM ha lært dem ett og annet.

EM&EM