Som kaffe drukket av fineste china-porselen sammen med eplekake bakt med friske frukter, akkurat passe mør, så vi kjenner smaken av fullkomne epler. Nam-nam. Vi har lagt oss til denne vanen. Årsaken er selvsagt at vi reiser akkurat så sakte at vi rekker kaffe ved noon, og kan vifte med lillefingeren og føle oss litt ekstra damete. Elly fant det likevel riktig å holde pekefingeren varsomt mot kinnet, slik at hennes fornemme smil kommer til sin rett. En viftende pekefinger ville forstyrret inntrykket av forfinenhet som vi har tillagt oss på vår reise i Hokusais rike. Vi har foruten å møte vår venn Mickey-san, vandret rundt mellom skyskraperne, tittet opp så det svimlet for oss, for deretter å holde oss på bakkeplan med nesa vendt inn mot alle matsjappene med sine glorete skilt så vi følte oss hensatt til, ja Chinatown i Japan.
Vi har ved hjelp fra vår venn lagt planen for morgendagen. Sumo-museet og det gamle kvartalet i Downtown Tokyo og litt kirkebærblomster. Vi satser på at det går et tog - og finner det - og kommer frem. Skulle vi ende ut i Tokyos mylder sammen med 10 millioner som foretrekker japansk fremfor norsk, har vi fått mobilnr. til Mickey-san. Må Hokusais ånd gi oss mot i vår ferd for å finne løsningen på hvorfor menn gjør så mye rart.
PS. Marit & Elly are very happy for you greetings, Fujishima-san.
EM&EM
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar