17.mai er halve sakura

Bildene burde si alt. Elly ser på gullfisker og i bakgrunnen står en gud og passer på, før vi trår inn i keiserlig have. Bildet øverst t.v. er menn som røyker. Det må gjøres på dertil egnete steder. I midten ser vi litt fra den kjempestore festen under sånn 1200 kirsebærtrær i full blomst, Ueno-parken, der det til helgen blir skikkelig hæla i taket, når hele byen slår seg løs med sake på bar bakke. Elly skjønner ikke hvorfor det ikke finnes benker i dette landet. Marit mener at det er selvsagt. Det er ikke plass. Derfor sitter alle på knærne på blå plast og synes det er helt herlig. Vi har en mistanke om at det skyldes all saken. Bildet t.h. er Marit lettere svett etter at vi gikk fra Asakusa til Ueno-parken. Vi skjønte etter hvert hvorfor mannen som viste hvor parken lå på kartet, rygget forskrekket tilbake da vi sa vi skulle gå. Men ingen tur for lang for damer på tur, er nå vårt motto. Kameraet til Marit vil ikke åpne seg for henne, men et lett lite dunk fikser det. Det blir besøk på Storsenteret når vi kommer hjem, ja også en tur til 3D-gutta. Teknikken har ikke stått Marit bi, men her i Tokyo er det som i Kanazawa, bare å koble seg til nettet og veien til verden er åpen. Mail kommer inn og ut, på må og få, men vi vil neppe ta turen innom pcen før vi er vel hjemme. Vi har helt andre ting å gjøre på den siste kvelden i solens land. Hvorfor menn gjør så mye rart? Vi har svaret!

EM&EM

Ingen by for tyver

Vi har gått gatelangs i mørke streder, sittet på benker i parker, uansett hvor vi ferdes er en ting umulig i denne byen. Å stjele. Sjelden har to damer på tur følt seg så trygge, og latt vesker dingle fritt. Da vi i mørket lot oss forføre av norsk sommerkveldtemperatur i Tokyo, mens vi lurte på hvem som tar seg snømåkingen hjemme, skjønte vi at vi ikke er i hovedstaden i vikinglandet. OK, her er uteliggere under bruer og i parker, men tiggere har vi ikke sett, enda vi har sett etter dem. Krokete og hjelpeløse gamle damer har vi også sett, men de er bare på vei for å handle mat, tigge gjør ingen. Etter et måltid av det sjeldne på en topp japansk restaurant, vandret vi rundt.
- Her er trygt å gå, men drept blir noen, sa Marit.
- Men de tar i alle fall ikke penga våre, sa Elly.
EM&EM som snart, snufs, må hjem.

Rosa skjær under Tokyos skyskrapere

Det er bare til å innrømme, eldre damers ben har sin begrensning. Etter gårsdagen overmot - der vi vandret kilometer etter kilometer i bydelen som krydde av turister og mye rart, lang tur langs elven, ja da kjente vi det i dag da vi igjen la ut på oppdagelsesferd. Målet var Tokyos skyskraperdistrikt og parken de har klart å få til mellom himmelbyggene. Kirsebærblomstringen er i full gang i byen, og gir mykhet til betongklodonsene. Så vi gikk og gikk igjen, nøt eldre menns glede over de blomstrende vidundere, menn i dress som kastet jakken til ære for Japans nasjonale vårvidunder.
Igjen inntok vi vår kaffe, så velsmakende, at vi gruer oss til å komme hjem til Ali og Evergood. Ingen ting blir som før rundt noon.
Nå skal vi hvile våre trette føtter, før vi igjen tar fatt på byen, denne gang der dressmenn handler varer de ikke får hjemme.
EM&EM

Its the mans world

Menn i dress, mange menn, og menn med rare skjørt. Japan er virkelig the mans world. Selv bor vi i skydistriktet, skyskrapere som gjør oss litt svimle, der menn er på jobb til langt på kveld. I nabobygget har vi ikke sett noen slukke lyset før 22.00. Da vi dro til stasjonen sånn i 9.30-tiden møtte vi alle de dresskledde (de fyllte hele fortauet) på vei til jobb. Hvor de har vært vet ikke vi, men ifølge Japan Times drar japanske menn ikke hjem til kona. Heller lange kvelder på jobben, så ut med andre menn før de havner der menn havner på kvelden, i armene til andre kvinner. Distriktet Sinjuku er da også som skapt for menn, skyskrapere fulle av kontormenn, hoteller og et levende horedistrikt. Fra kjelleren hører vi liflig musikk som skal lokke menn til dyst. En japansk forfatter har skrevet bok om hvorfor mennene ikke går hjem til kona. Vi skjønner kara godt, å dra hjem etter en slitsom dag med nogo attåt og bli møtt med skrikende unger og kanskje også en sur kone? Nei. Men vi er på ferie og bryr oss ikke (foreløpig). Sumomuseet var lite med store menn. Marit lot seg friste til å bli avbildet bak en av de store (om du bruker lupe). Noe trangt var det på toget, men ikke verre enn når mossetoget kjøer med bare ett togsett i rushen.

Vi vandret rundt i den gamle bydelen sammen med en haug med amerikanere, og alle japanere ble veldig glade da vi sa vi var fra Norge. Vi tenkte først å ta elvebåten nedover, men solen skinte så deilig, så vi gikk. Rød bru, blå bru, grønn bru ble passert. En gul glødet så fint der fremme hvor stasjonen lå. Så vi gikk og gikk, passerte menn som lå på benker og sov, andre menn som hade gjemt seg inne i sine små pappkassetelt dekket med blå plast. Enkle hjem, og helt klart menn som aldri hadde skjønt at det kunne være lurt å reise hjem til kona i blant. Nå sov de under bruer, og vil aldri bli avbildet som ideal for norske kvinner på tur i sumoland. Men en ting skal dette landet ha, aldri har Elly og Marit smakt maken til kaffe. Uansett hvor vi blir severt en kopp i dette telandet, er kaffen så herlig rund, varm og velsmakende, at vi vurderer alvorlig å bli her. Vi er jo likevel pensjonister. Vi går jo gratis inn på alt av museer. Bildet er selvsagt ikke perfekt. Da vi hadde gått vel fem kilometer langs elven, var lysten på en halvliter grusomt påtrengende. Akkurat poenget med en halvliter i solsteiken har de ikke skjønt, disse dressmenn i solens rike. Her kunne EM&EM ha lært dem ett og annet.

EM&EM

Ny kultur gir behagelige vaner

Men holder de når vi kommer hjem til Prærien og Greverud?

Som kaffe drukket av fineste china-porselen sammen med eplekake bakt med friske frukter, akkurat passe mør, så vi kjenner smaken av fullkomne epler. Nam-nam. Vi har lagt oss til denne vanen. Årsaken er selvsagt at vi reiser akkurat så sakte at vi rekker kaffe ved noon, og kan vifte med lillefingeren og føle oss litt ekstra damete. Elly fant det likevel riktig å holde pekefingeren varsomt mot kinnet, slik at hennes fornemme smil kommer til sin rett. En viftende pekefinger ville forstyrret inntrykket av forfinenhet som vi har tillagt oss på vår reise i Hokusais rike. Vi har foruten å møte vår venn Mickey-san, vandret rundt mellom skyskraperne, tittet opp så det svimlet for oss, for deretter å holde oss på bakkeplan med nesa vendt inn mot alle matsjappene med sine glorete skilt så vi følte oss hensatt til, ja Chinatown i Japan.

Vi har ved hjelp fra vår venn lagt planen for morgendagen. Sumo-museet og det gamle kvartalet i Downtown Tokyo og litt kirkebærblomster. Vi satser på at det går et tog - og finner det - og kommer frem. Skulle vi ende ut i Tokyos mylder sammen med 10 millioner som foretrekker japansk fremfor norsk, har vi fått mobilnr. til Mickey-san. Må Hokusais ånd gi oss mot i vår ferd for å finne løsningen på hvorfor menn gjør så mye rart.

PS. Marit & Elly are very happy for you greetings, Fujishima-san.

EM&EM

Vår nye venn, Mikio Fujishima san

Mannen som sto i kø for å skaffe oss billetter til sumo-kampen, og en gang seilte ut på havet en måned med Australia som mål, hadde vi den glede å møte til lunsj i dag. Fujishima avslørte også litt om hvorfor menn gjør så mye rart. Hans reise ut på havet den gang for 20 år siden, var hans måte å vinne over seg selv. Utfordre seg selv, se hva mannen duger til, prøve seg selv, og hva han står for, altså vinne over seg selv. Er det dette som er svaret på hvorfor mannen gjør så mye rart?

Vi skal tenke videre. Nå legger vi bare ut bilde av vår nye venn, med en noe blek Marit, som skylder på fotografen. Vi hadde et deilig måltid sammen med en spirituell forteller.

Han gav tips og gode råd, og nå skal vi utfordre Tokyo.

EM&EM

Morning in Tokyo

Mens solen skinte da vi kom og vi følte oss utvalgte som så Fuji lyse, er det i dag regn og lavt skydekke, så vi ser bare litt av alle skyskraperne i området hotellet ligger.
Alle reiser på sin måte. Noen raskt for å få med seg byggverk mennesker har skapt. EM&EM reiser sakte. Å reise slik gjør at vi hele tiden er til stede der vi er, ser mennesker, undres og lærer av japanerne rundt oss.
I går fikk vi med oss finalen i Osaka-turneringen via TV. Vår helt Asa løftet sin landsmann Hakuho på 155 kilo og slengte ham elegant ut av ringen. For et løft og for en avslutning på turneringen. Avisene er fulle av lovord om Asa, og alt er klippet ut og tas med hjem. Bildet er utsikten fra hotellet vårt, tatt 9.15 japansk tid.
EM&EM

Ny pers for EM&EM

Etter at Elly hadde satt ny personlig rekord på 60-meteren, rakk vi hurtigtoget fra Kanazawa. Vi sto ved merket for vogn tre, men for hurtigtoget var det vogn 7, så vi løp som gale andre veien. - Kom deg inn i toget, ropte Marit til Elly. Vi så stasjonssjefen stå der og tenke sitt. Han så nok at vi var fra Norge, og at vi ikke er særlig vant med tog i rute. Nå vet vi hvorfor tog i Japan er i rute. Det er fordi de gir blanke i at damer tar feil.

Det lærte oss at vi må spørre første og beste person om hvor neste tog går. Dermed rakk vi shinkansen fra Maibara takket være en forståelsesfull amerikaner som smilte humoristisk av oss, vel med et par sekunders margin.

Vi vet nå av vi valgte rett person som vår åndelige veiviser for turen. Hokusai har holdt sin hånd over oss til nå. For hva fikk vi som medsitter til Tokyo. Jo, den vennlige Yoshi. Han jobber til og med i JR (Japan railway), og fulgte oss på Tokyo terminalen til rett linje for videre befordring til vårt hotell. Terminalen var så diger at vi trodde en stund vi var kommet til en av planetene i Star Wars. Bildet t.v. er av vår unge, om enn noe blyge venn.

Det andre signalet om at Hokusai følger med, er at vi så fjellet Fuji fra toget. Marit fikk til og med et bilde av det, men ikke på mobilen vi bruker til å legge over til denne bloggen.

Uansett, det var vidunderlig å se fjellet Hokusai har malt, selv om det nå var hvitt, og ikke rødt. Tokyo tok helt pusten fra oss. Vi vet ikke helt om vi skal tørre å gå ut av hotellet på en stund. Det er som om Ludvig plutselig har dukket opp fra ryggsekken.

Nå skal vi roe ned med litt sumo med godgutta våre på TV, og så får vi se om vi tør å stikke nesa ut av rommet i 19. etg. (Elly brukte sjarm og vibrerende øyelokk for ikke å komme høyere opp i dene 54 et. bygningen) utpå kvelden.

EM&EM

Hvorfor, Hokusai, hvorfor?

Ja, hvorfor var kofferten full av toalettpapir? Av våtservietter, ørepropper, neseklyper, ullundertøy, svarte, tykke strømpebukser, ullsokker, ja hvorfor sendte du ikke en liten beskjed via en ånd eller to, om at de faktisk har toalettpapir i Japan. Eller at før du får satt rumpa på en stol i selv den minste lille kaffesjappe, så ligger det klar en våtserviett. Vel har det blåst stiv kuling fra Japan-havet, og høyt var vi i Takayama, men var det kaldt nok for Iris sine hvite til knærne?
Nei. Fordelen er at uten savn legger pakker av det rare slaget igjen i solens land. Gleden er at vi får plass til noe av alt vi har kjøpt av små og noe større ting, slik at slekta der hjemme ikke blir altfor skuffet når vi står på Gardermoen og ser like underlige ut som da vi dro.
Vårt egentlig hvorfor, hvorfor menn gjør så mye rart, er fortsatt ubesvart. Kanskje får vi svar i Tokyo. Da skal vi på sumo-museum, om vi ikke går oss vill i undergrunnen igjen.
Hvis noen lurer på om EM&EM er hekta på menn, er svaret ja. Likevel må vi honorere unge kvinners innsats og vennlighet her i dette landet som elsker kirsebærblomster. Nydelige tripper de rundt i sine sko ett nummer for stort med så høye hæler at knærne slår ut alle veier. Vi kan ikke annet enn beundre pågangsmotet fra de unge kvinner, men gjentar hvorfor.
Til nå har ikke Hokusai vist seg for oss, selv om vi har sett mange, gamle menn med skjegg og skuende blikk mot himmelen, en himmel som jevnt over er dekket av et svakt tåkeslør, som Elly ganske riktig påpeker er resultatet av noe helt annet en åndelig tankevirksomhet.
EM&EM

Alle våre tjenende menn

En mann gjør ingen sommer, men alle som styrer transporten i Kanazawa/Japan, gir en forsmak.

Stoltheten gir regularitet i Hokusai-land

Her fra 25 beskuer vi daglig hvordan systematikken brukes for at ingen skal vente på å bli transportert. Uten for den meget vakre jernbanestasjonen i stål, glass, tre og vann her i Kanazawa ligger taxiholdeplassen med sine 14 rader med biler, totalt 52 biler om alle rader er oppfylt. Foran inngangen er det plass til avlasting og påstigning, fire av hver. Vi har etter intense studier funnet ut at sjåførene alltid vet hvilken rad som står for tur til å ta opp passasjerer. Sjåførene vet også alltid hvor de skal kjøre inn når de stiller seg i kø. Det er som en sakte film av biler som finner sin rettferdige plass i systemet sjåførene har skapt. Vi har til nå ikke sett antydning til munnhuggeri eller annen type irritasjon blant de hanskekledde sjåførene. Stolthet lyser fra hver eneste bil, som er så renvasket at vi aldri har sett maken. Du kan speile deg i lakken.
JR står for mesteparten av jernbanedriften i landet. Dersom NSB skulle hatt samme bemanning på Sentralstasjonen, ville vi sett uniformer over alt. Rette i ryggen står JR-ansatte og ser til at alt går rett og riktig for seg, og at damer på sumo-tur får korrekt og vennlig informasjon. Det er som ryggene til personalet oser av stolthet. Se hva vi får til; togene våre er i rute, alltid.
Byen varter også opp med en turistloop. Den kjører rundt til alle steder turister bør se. Sjåføren forteller via mikrofon om alt stoppestedene har å by på, tror vi. Japansk er ikke vår styrke ennå. Men han snakker med så overbevisende, myk stemme, som om han visker fortrolige ord i våre ører. Vi er derfor ikke i tvil om at ordene betyr at han lokker oss til å gå av nettopp på denne holdelassen.
Undergrunnen gjorde vi oss ferdig med i Osaka. Etter to timer down under skjønte vi at det er oppe i det fri EM&EM hører til.
Når vi først nevner Osaka, i går tapte Asa mot Hakuho så det suste. Asa lå et lite sekund på kne, og var det ikke et smil vi så, her vi lå på sengene med rødvin av et eller annet slag i glassene, et smil som sa, ja, ja, en gang må selv jeg tape. Og Hakuho er tross alt nummer to under turneringen i Osaksa og best i fjor, om EM&EM ikke tar alt for mye feil.
Dette er vår siste dag i overraskelsesbyen Kanazawa, i morgen går turen til Tokyo med shinkansen. Da skal vi ikke blunke.
Nå skal vi ut på tur, ta bilder av vårt nye studieprosjekt japansk regularitet og systematikk. Bilder blir lagt over, om teknikken står Marit bi. Hun har klart det ganske bra til nå, med litt hadelanske uttrykk av det ildfulle slaget, og nordlandsk ryggdekning av beste kvalitet.
EM&EM

Arbeidere i sitt rette element

I søylegangen til hotell Nikko kjenner Elly seg hjemme. Byens høyeste
hotell er som det skal være for Elly, som har glemt alt om høyder og
slikt. Denne fredagen har vi vandret i krigernes fotspor i Kanazawa-borgen, og latt oss imponere over byggemetoder og håndverk. I parken Kenroku-en ble vi minst like imponert over mennene som vasket stener i bekkene rene med koster (sånne som heksene rir på til Bloksberg), menn med fotformete sko som besteg de mest forunderlige trær, og tok ned tauverket som har holdt grener på plass gjennom vinteren. Mest imponert ble vi av kvinnene som satt på huk og fjernet gress fra mosetepppene.
De så ikke opp på noen, bare jobbet flittig med sitt. Elly undres om de bare var flaue over å ligge der uten at noen la merke til dem, mens bekkemenn og tremenn fikk stor oppmerksomhet. Vi er alle arbeidere, men noen er kanskje mer verdt enn andre, i alle fall i egne øyne.
I går kveld var vi ganske utslått etter vindkulene vest i havet. Etter noen
timer i bøyd posisjon som andre japanere, fant vi det klokt å ta bussen
hjem før mørket falt på. Alle vi møtte fant oss noe rare, lo og lo, og akkurat da var vi er veldig glade for at vi ikke kan japansk.
Kvelden før lot vi oss bekokke av en meget sjarmerende mann, uvanlig
glimt i øyet. Det kan skyldes EM&Ems hakeslippende beundring over hans elegante måte å tilberede maten på. Slike netthendte menn kan vi ikke huske å ha sett hjemme. Steken vi fikk var så mør og velsmakende at Elly mistenkte ham for å drive med svartekunstner. Hun himlet med øynene, sukket og nøt hver bit.
Vi ble ikke riktig sultne før rundt lunsjtider i dag. Før det hadde vi beundret en taximan som kastet brødsmuler opp i luften, som en hauk i elegant svalestup grep i luften. Marit prøvde å ta bilde av hendelsen, men som alltid overvurderer hun sine fotokunster. Men sjåføren var blid og spurte om vi ville ha skyss.
EM&EM

Ut mot Japan-havet og litt til

Japan-havet viste liten nåde, og i Wajima ytterst Noto-halvøen blåste det nesten som i et norsk påskefjell.

Hva er rart, kjære Hokusai

Rødvin i glassene, etter å ha prøvd japansk blåbærvin av det søte slaget. Damer på tur prøver alt, men der går grensen. I dag har EM&EM undret seg over hva som er rart.
Er det rart at unge kvinner går i for store sko, og kjibber (skrive det sånn forresten) rundt?
Eldre herrer som løper foran, opp trapper og viser vei, eller spør om vi trenger hjelp, bare bare vil det, er ikke rart.
Varme toalettseter, der vi kan dusjes i rumpa med lav styrke, høy styrke, varmt og kaldt vann, finner noen kanskje rart?
Da Marit var på utkikk etter kikkert og tok mannen lett i armen, skvatt han en meter bakover, er selvsagt ikke rart.
Våre venner taxisjåfører har hvite hansker på, blondetrekk på nakkeputen og i baksetene, er kanskje rart. Marit mener dette må innføres på prærien, og gleder seg alt til at Bjarne, Trygve og de andre i drosjebua skal kjøre henne hvem med hvite hansker på.
All bukkingen finner vi ikke rart. Den gir rask informasjon om hvem som er sjefen, og bør innføres på alle norske arbeidsplasser, særlig i det offentlige. Tenk når rådmannen i Ås må bukke dypt, flere ganger hver gang ordføreren passeres. Det vil sette alle i rådhuset i Oppegård på plass, spesielt rådmannen, som må bukke og bukke når han skal inn på kontoret til fru ordfører. I Enebakk er det helt nødvendig at rådmannen bukker dypt når han møter ordføreren, veldig dypt og mange ganger, så rådmannen lærer hvem som er øverste sjef i kommunen.
Marit har drukket ut glasset, Elly ser etter vinduspusserne som sviktet oss i går. Nei, sier Elly bestemt. Hun skuer ut over havet, der skipene ligger på reden og venter på lossing.
I morgen skal vi til fiskerlandsbyen helt vest mot Japan-havet. Kanskje vil vi da få svar gjennom vår veiviser Hokusai på hva rart er.
Og Asa er ubeseiret etter 8 kamper.
Bildene viser Ellys glede over opfinnelsen roomservice og Marits nærbilde av sakura-blomstringen.
EM&EM

I all vår overflod fra havnebyen i vest

Kan det bli bedre?

Hilser Hokusai og frender fra 2501

Noe matte etter busstur på tre timer mellom snedekte fjell og dype daler, er vi ankommet Kanazawa ved vestkysten. Fjellene ser ut geletopper lagt litt sånn skrått oppå hverandre. En underlig fjellformasjon vi ikke har sett. Det er ikke Andes, ikke Rocky og ikke Jotunheimen, men vakkert. Kraftstasjoner avløser hver andre nedover dalen. Bussjåføren fikk oss trygt til byen som også vil kalle seg Lille Kyoto. Her fra 25 etasje ser vi bare flatlandet der nede, mens vi venter på at vindspusserne skal seile forbi i sin gondol. Vi er blitt advart om å ha fortrekkesgardinene for, men Marit har jo kjøpt seg kikkert, og lagt seg på senga for å følge med. Elly er klar med kamera. Små, tynne menn er også greit, sånn inn i mellom. Vi blir på dette hotellet frem til søndag, med turer ut til fiskelandsbyer på Noto-halvøyen. Hvorfor menn gjør så mye rart håper vi vil komme til oss når vi ser ut Det japanske hav.
I dag legger vi ikke ikke ut bilder, men vi kan opplyse alle beundrere av sumo-menn at mesteren Asashoryu, eller Asa blant venner, ikke har tapt en eneste kamp under turneringen i Osaka. 7-0 er det mannen på 185 cm og 147 kilo har kjempet seg til. Marits helt Kotooshu kan bli den første som slår mongolieren.
Vi takker alle som lar sin stemme sees på vår blogg, ønsker alle en god påske, er det ikke?, hvor enn de måtte oppholde seg denne uken. Her har vi ikke sett så mye som antydning til gule kyllinger.
EM&EM

Menn er menn, men ikke i Takayama

Vi har det styggtravelt. Det er så mye fantastisk som skjer, så mye fantastisk vi ser, så mange fantisk vennlige japanesere. Ja hvor får de det fra?
Togturen hit til Takayama var en drøm på ensporet jernbane. I dag har vi som det står i vår danske reiseguide, bare vandret på må og få. Blitt beriket, og Elly var ikke helt sikker på om hun skulle ta på denne viltre mannen som står på en av de vakre broene over floden.
Vi er blitt litt solbrente her i høyden, byen er omkranset av vakre fjell, ja det lyser mye fred fra denne lille sinthobyen, der vi egentlig bare kunne gått og gått.
Så mye for denne gang. Som alltid tar det litt å bli koblet på. Ellys mobil virker, men Marit vil ta et grusomt opgjør med småtassene på 3D når hun kommer tilbake, der de lovet at Nokia 630 virker i Japan. DET GJØR DEN IKKE.
Nå skal vi nyte en bedre middag, før vi i morgen drar videre med buss til Kanasawa. Vi utbringer alt nå en skål for Randi Margrethe som fyller år i morgen.
EM&EM

Det første svaret til ære for Hokusai

Da teknikken ikke gjør som Marit vil, kommer forsøket på oppsett en gang til, der streker og sånn får komme i førsteutgaven av boken.

VINNEREN

ære - makt

omtale - penger/kapital

berømmelse - kvinner

inn i historiebøkene - avkom

TILSAMMEN gir dette evig liv.

Det er lørdag i Chishakuin-tempelet

I og med at teknikken av og til tuller med oss, la vi over bilder omtrent uten tekst. Det ene bildet er av vår guide fra torsdag, da det ikke regnet. Ansiktet hennes var full av mimikk, fascinerende, så vi nesten ikke hørte hva hun sa. En herlig dame.
Det andre bildet er av Elly med pølse. En diger en, som faktisk var den minste i bua. På bildet nytes den med et tempel i bakgrunnen. Bak der igjen var det en vidunderlig japansk have med kunstutstiling i anledning Sakura. Børs og katadral går sammen her i landet også. da v kom tilbake ti hotellet var det utsalg av grønnsaker i tempelet vi titter ned på fra vårt vindu.
Grunnet de tekniske ble det i går overtid - og sene kvelden før vi inntok middag. Ikke i kjelleren, den var styggfull av viltre ungdommer som feiret at skolen er over. Her begynner den store sommerferien, eller skal vi si kirsebærblomstringsferien, til uken. I over en måned feires denne våryre, rosa i alle nyanser, tiden. Vi leser i Japan Times i dag at det konkurreres mellom ulike meteorologiske institutter her i landet om å spå riktig blomstringstid. Da skal alt av fest skal foregå den uken blomstringen skjer, og invitasjoner sendes ut til gjester, så nåde den meteorologen som varsler feil blomstringstid. Det meteorologene hjemme gjennomgår en regnfull sommer blir bare blåbær i sammenligning.
I dag kom det en liten åpenbaring til Marit. Mens Elly drakk kaffe og så forventningsfullt ut av vinduet etter solen, skrev Marit ned det som kanskje er svaret på hvorfor menn gjør så mye rart. Amerikaneren fra i går må ta noe av skylden. Enda han hatet boksing, så bokset han så blodet fløt. Bare fordi han ville vinne. Her er et forsøk på forklaring.

VINNEREN
gir
ære makt
I I
omtale penger/kapital
I I
berømmelse kvinner
I I
inn i historiebøkene avkom
I I I I I I I I I I I I
--------------------------------------------------------------------------
TILSAMMEN GIR DET EVIG LIV

Det en hver japaner higer etter og i dag har sendt bønn om ved alle templer, mens solen har strømmet over oss og forgyllet vår dag. Også Elly og Marits.
Taperen? Han har bare furtekammeret tilbake.
Vi tror vi nærmer oss et første svar.

EM&M

Et tempel for alle, også for pølser

bildet

Bildet forsvant plutselig, men her er det.

Splitterpine hilser fra helligdommen

Regnet har høljet ned, så Elly følte seg hensatt til barndommens rike. Beste dag til nå. Ellys jetleg er borte (?). Marit har latt regnet komme iført norsk Bergans av god gammel type. På bildet er hun helt henført foran blomstrende kirkebær i Heian Shrine.
Men det beste var tusen buddafigurer i Sanjusangendo. Da sukket vi begge, ja alle i reisefølget, som bl.a. besto av et par sjarmerende menn fra Seattle (de hadde koner med). Hva gjør ikke menn, har EM&EM tenkt i hele dag. Våre to muntre menn fra Seattle så på pensjonistene fra Follo som en kuriositet. Spesielt da vi fortalte om oppdraget vårt. Den ene mintes at han elsket boksing som barn og am. fotball. I dag lurte han på hvorfor. Selv undres Marit om hun må finne et referansepunkt, altså en mann å samenligne med våre sumo-helter. Men hvem?
George Clooney, sier Elly. Men han er for pen, sier Marit. Bondevik og Petersen? Nei, huff da.
Marit lurer litt på han flotte med hoftene på stasjonen. Han har i alle fall høyden. Men alt dette er jo klart usaklig, direkte feil, i vår streben etter å finne ut hvorfor. I natt hadde Marit en drøm om at det hele startet med et furterom. Mer i morgen.
Nå skal EM&EM ned i kjelleren og spise fisk, lytte til jazz og kjenne velværet ved å være veldig rik!

Ko-ko ko-ko fra Koyto

Tittelen har forfulgt oss i hele dag. Det er nemlig gjøken som styrer gatelysene her i byen. Gjøken har fått ansvar for gatelys for tverrgater, mens en annen fugl tar seg av hovedårene. Vi er ikke helt sikker på hvilken fugl, men det kan være en litt grovbygd kjøttmeis mener Elly. Marit har ikke peiling.
Som våre få, men utvalgte lesere, kanskje husker, er hensikten med turen å finne ut hvorfor menn gjør så mye rart. Derfor Japan og sumo-gutta. Marit har så langt tenkt mye, snakket mer, uten helt å komme frem til endelig svar. Styrke selvsagt, berømmelse og ære. Men det er ikke noe nytt med menn. Det har Marit bivånet gjennom altfor mange år, på prærien og i resten av den bittelille regionen ved navn Follo. Likevel er det ingen kvinner fra Kanazava, La Paz eller Ulanbator som drar til Follo for å overvære et møte i Follorådet, kommunestyret i Vestby eller Ski. Her mener Marit vi er ved et viktig poeng. Tyngden! Og elegansen når sumo-menn setter seg i knestående, reiser seg svakt opp, løfter høyre ben høyt, rett til siden, over hodet! Har noen sett en rådmann, enten han holder til i Oppegård, Enebakk (huffda), vel Ås, men slett ikke på prærien, utføre en slik bragd? Ikke en stakkars ordfører heller, selv om et par absolutt har tyngden. Men hadde de gjort det, løftet høyre ben i elegant sving ut og opp, kan det nok være at noen kvinner kom den lange veien til rådhuset i Ås, men neppe til det på Kolbotn.
Nei, i kveld kommer ikke Marit og Elly videre i studiene. Vi får sove på, og våkne som vi pleier i 3-tiden og lure på hvorfor ingen andre har stått opp. Elly mener kroppen så langt bare har kommet til Moskva, og at hun vil møte seg selv sånn over Mongolia på turen hjem. Marit venter med spenning på den gjenforeningen.
EM&EM

Splitterpine hilser fra keiserens gamle by

Vi kom til stasjonen, rakk toget, og vips var vi i Koyto. Herlig vær, og vi har spralet rundt og sett på byen som ikke er som andre. I morgen skal vi gjøre Kyoto in morning og fredag in afternoon. Marit er fortsatt i sumo-stemning, og er noe forvirret over menn i denne byen. Tynne som bare f... slike hun får gnagsår av. En årsak til beundringen av sumo-gutta. Sånn til orientering til vår toppkommentator.
Vår kjøpmann på hjørnet har vært i Helsinki og med båt til Sverige, og var imponert over norske skiløpere, fikk Elly ut av mannen bare ved å smile søtt.
Hotellet (Gimmong) har gratis internett. De har skjønt at det blir billigere enn å ha en hel avdeling med supportmennesker, uansett hvor blide de måtte være.
Nå skal damene pyntes, og Kyoto er vår.
EM&EM

Høyst ærede Hokusai og alle andre store menn

Se på alle rumpene, helten til Marit er han som står.

For en dag, for noen menn, vel har vi vondt i rumpa, men det må kvinner tåle om store menn skal beskues. Boksen var en firkant, fire puter, og der satt vi. I fem timer! Alle andre, japanesere mest, satt der med ben i kors, nøt hauger med mat de gumlet i seg med pinner, og så ikke ut til å ha rumpe i det hele tatt. Tre distingverte herrer var selskap til høyre, og hadde en dempet samtale seg i mellom. Bak satt det derimot menn som skrek slik at Elly skvatt nesten opp av den grønne puta.

Vi satt og vred på oss, strakte ut bena i håp om at det skulle gå over, og det var bare forventningen om våre helter som gjorde at vi satt - og satt.

Styrke, eleganse, kraft, var det vi glodde intenst på. En forestilling av tradisjon, regler alle følger, fargerik, høye mannestemmer som sang noe vi ikke skjønte, men forsto. Vi ble trukket inn i en verden vi aldri før har opplevd, kjente hvordan kraften fra menn på rundt 150 kilo og to meter over havnivå føles når de gjør akkurat det publikum forventer. Støter sammen i voldsom kraft, drar, vrir, dytter, løfter og lurer, til den ene faller. Noen falt hardere enn andre, raskerere enn andre, bare mestrene gikk ned i knestående og tok mot hederen fra dommere og publikum. Og var det mange kvinner der? Ja, massevis som skrek på sine helter, inklusive Marit som nesten mistet all beherskelse da Asasyoryu, Kotooshu og Hakuho for ikke å glemme yndlingen til publikum med sine herlige begerder, Takamisakari, vant over motstanderen. Når vi er hjemme skal vi si navnene med den syngende stemmen fra smobrytingen, så alle skjønner at vi er ikke verken fra Greverud eller prærien.

Vi avsluttet dagen med litt mat som er spesiallaget for at kvinner skal slippe å gape, servert av en meget sjarmerende mann av det unge, sukk, slaget.

I hotellets lobbybar tok vi som seg hør og bør sake, det var slett ikke så verst, og kjeks, før vi inntok heisen opp til 15. i lettere gange, lykkelige over dagens opplevelser.

I morgen går turen til Kyoto, koffert sender hotellet her til hotellet i Kyoto, 125 kroner koster den lettelsen, for en service.

Vi kan si mye mer, men det får holde for i kveld.

EM&EM

Like før

Nu er det to timer til vi møter våre store helter. I den anledning hilser vi alle våre forkvinner, spesielt til Bergljot i fjorden som lærte Marit alt om fisk og saltingen av fårekjøtt. I tillegg minnes mor Otta som var første kvinne i Marits famile som var i Japan som ung trise.
Elly hilser sine forkvinner av alle slag.
EM&EM

splitterpine fra 36.etg.

Ja, da, Elly er kurrert for høydeskrekk etter festaften i 36. etg. med rosa champ, rødvin og sprudlende vann fra Voss. Bildet er bevis, der vi ser utsikten i bakgrunnen.
Først etter fire retter fikk damene nok. Vennlig betjening i restauranten med femenal utsikt over Osaka by night, en hengekøye av en måne, og betjening som gjerne skulle være med oss på kampen i morgen. De kjente alle våre to helter, Asashoryu og Kotooshu. En nydelig japneserinne kjente godt til Asashoryu.
Vi krysser fingrene og håper gutta er fit for fight i morgen.
Nå flater vi ut, da det er langt over sengetid for anstendige damer på tur.
Må den beste vinne i morgen!
Vi gjør oppmerksom på at det er servitrisen som tok bildet, om noen synes det er noe uklart.

EM&EM

Splitterpine hilser igjen fra Osaka

Her er beviset på at Marits ankel faktisk ble noen millimeter smalere etter bruk av flystrømper. En flytur til Osaka anbefales derfor alle damer som synes leggene er for tykke. Iført flystrømper selvsagt. Ellys alltid velstelte langfinger holder cm-målet.

Hun er også fotografert i byen søndag under første tur ut - uten søvn i 24 eller var det 48? timer.

Hvis bildet er uklart skyldes det at fotografen nettopp hadde sett en sumomann!!!!

I dag har vi vært i undergrunnen, kommet oss frem og tilbake og rundt om kring helt til vi nesten var ved hotellet. Da ga vi opp, og for første gang så en noe oppbragt japaner låse billettluken for å lose oss frem. Vi ble så forskrekket at vi bare nikket som alle andre veloppdradde her i landet - og gjorde som mannen sa. Så snart han var ute av syne løp vi opp i det fri og tok taxi til hotellet, av en sjåfør med hvit skjorte og tvertoversløyfe pluss blondetrekk på nakkeputen. Vi anser det som helt vår stil.

Før alt dette var servicen så fantastisk med smilende damer på alle kanter pluss eldre herremenn som ikke visste hva godt de skulle gjøre for oss, pluss damer som hjalp med togbill. til byer vi om få dager skal reise til. Også en eldre herremann som løp over kryss og opp trapper for å vise inngangen til aquariet vi for lengst hadde oppdaget.

Nå er det snart barne-TV så vi tar en hvil før vi slapper av med italiensk i 36. etg. og panorameutsikt.

Komban-wa.

EM&EM

Osaka osaka hei, hei, hei

det er byen som har vaksa seg, synger Elly, etter å ha bivånet vakre lille Minami hjelpe Marit med å koble seg til mail og net. Tekniske problemer løses best ved å ringe suport er vår eldgamle lærdom.
Vi ankom Osaka pr. supertog søndag formiddag, og etter kort hvil dumpet vi boksavelig talt på en sumo-mann av det gode slaget. Nei, de er ikke så store som vi trodde, og ja, de smiler pent, men han hadde flass, sier Elly.
Mens Marit i god vane snaket med en journalist som fortalte alt om når godgutta kommer til stadion, oplevde Elly alt om hvordan eldre damer beunder sumo-gutta og hvordan de sloss om å bli fotografert sammen med dem.
Vårt møte med Japan ble meget interessant. En gjeng med småløpende japanesere tok imot oss i passkontrollen, hvor et stort skilt fortalte at: Hjelp oss med å sikre landet mot det du vet (vi tør ikke bruke fy-ordet, i tilfelle vi aldri kommer ut av landet, nå som de har fingeravtrykk av to eldre damer - - og bilde!!!!!.
Noe forvirret etter togturen trodde vi først at vi aldri skulle komme ut av stasjonen, til en ny hyggelig japaneser pekte på skilt om at vi bare kunne ta en hustelefon så kom det en mann fra hotelet og hentet oss. Han så gjorde, mann med tralle kom, og vi lærte at vi alltid må ha billetten i lomma - ellers kommer vi ikke ut av stasjoner.
Vi har også lært fra t-kontrollen på flyplassen, å ta det helt med ro, bukke, være snille og gjøre det vi blir bedt om. Sånn sett er vi alt blitt gode japanesere.
Vi har spist deilig frokost, sove godt, lenge, og sett menn med hjelm og kjeledress utføre morgengymnastikk før arbeidsstart, god gammeldags linjegymnastikk.
Det vi trodde var dårlig vær, var bare dugg på vinduet her i 21. etasje, nå skinner solen, og vi skal prøve oss på undergrunnen! Elly regner med at det går greit, nå som rushtiden er over.
Bilder blir lagt over siden. Men alt nå avsløres det at ankelen til Marit var o,3 cm mindre enn i hvilemodus på prærien.
EM&EM

Splitterpine hilser Hokusai og Anne

Vår åndelige veiviser var i storform i dag, og sendte Anne som sin budbringer. Hennes hilsen var av det mer vovete slaget, så det er redigert bort, men japaneren var absolutt spiselige. Elly var i storform og ikledd illrøde hansker til ære for Hokusai og soloppgangens land. De medbringes i morgen når Ellys avkom har gjort oss den ære å kjøre de to utsendte fra Splitterpine til flyplassen. Anne, Toril, Åshild skal bowle helt alene, mens fanklubben Randi som alltid møter trofast opp.Bare hun kommer seg ned fra fjellet.
Vi legger også inn en takk til Trine, som solgte Marit kamera gjennom sin vennlige og overbevisende salgsevne. Marit ser nå at hun medbringer et helt lite teknisk kontor med alle de duppeditter som tenkes kan. Det må det være en enklere metode. Hva med en helt vanlig liten dagbok og kulepenn, foreslår Elly.
em&em hilser kon-nichi-wa.

En liten ubetydelighet, dog

for når damer av det modne slaget skal på tur, er flystrømper og masse drikke et must (vann altså). Som en del av våre studier skal ankler måles før og etter. Her er Marits ankel i hvilemonus iført Vivis varme ragger. Med lupe vil du se at anklene måler ca 23 cm. Ellys innkjøpte lupe kommer alt godt med. Den er enkel å bruke, bare trykk på'n så spretter den ut. Det har vi god erfaring med.
Hvorfor vi er innom to ganger på kort tid? Vel Marit trenger litt erfaring i å legge over bilder. To stykk arvinger måtte til, men nå har Marit endelig klart å gjøre det helt på egen hånd. Hurra.
EM&EM

Splitterpine hilser oai dekite kouei desu

Her er vår vennlige sjel, Oddny, som har sørget for bill, etc. med gode råd i vår streben etter å finne ut hvorfor menn gjør så mye rart. Elly er alt i gang med planlegging av neste tur, hun ligger alltid litt foran skjema. Det meste av det vi skal ha med oss er klart, og det er bare plass til halvparten.

Mandag var det bowling med gjengen, før avgang på Kvinnedagen.

Elly fant ikke små norske flagg, så nå vurderer vi 17.mai-sløyfer til pynt på sekken. Marit tar med en liten bjelle i rødt bånd, når den klinger sine vakre toner vet Elly at hun ikke er helt alene i landet med rundt 130 millioner.

Alt for denne gang.

EM&EM

Splitterpine sier Oai dekite kouei desu

Om du ikke skjønner hilsenen ovenfor, skyldes det bare dine manglende japankunnskaper. Som alltid er det vår hjelper Oddny som har gitt oss denne hilsen med hjelp fra Yuki, som skal bety - æren å treffe deg.
Nå er det ikke mange dager til vi reiser, bill. er hentet, også til målet for reisen, bill. av første klasse til sumoturnering 11.3.
Marits store helt er Asashoryu, 185.0 cm, 147.0 kilo - og Kotooshu, 202,0 cm og 152,0 kilo. Vi er ikke helt sikker på om vi kan synge kampsanger, eller om vi bare må bøye oss i ærbødighet når de to er i ringen. Det skal vi finne ut.
Marit møtte lørdag sin yndlingsbilmekaniker fra den gang hun hadde en slik, bil altså, hans bemerkning over at vi drar til Japan for å studere hvorfor menn gjør så mye rart, med våre helter sumobrytere som første post, var akkurat slik en solid norsk mann vil si: Ja, da blir det vel ikke så rart å komme hjem til oss da.
En slik klok uttalelse blir selvsagt en del av den solide rapporten og analysen etter turen.
EMeM&