Etter at minst to har spurt om svaret på vår reise til Japan, ser EM&EM det nødvendig her og nå å gi en mer utfyllende rapport. Nå som solen skinner også over Prærien kan svaret kanskje virke nedslående på mange. Men på modne kvinner bør den ikke komme som noen overraskelse. Ja, det var sumomenn og alle andre menn i solens rike som skulle gi svaret.
Reisen hadde sin naturligve forklaring. for hvilken kvinne har ikke i sitt lille rom sittet med kanalvelgeren hvilende i hånden, når digre sumomenn fyller skjermen. I en TV-verden der alt dreier seg om struttende unge pupper, er utvalget for damer over 60 som kjent magert. Sumomenn på sportskanalen er trøsten. Mørketallene er høyde om hvor mange som glaner i det stille.
Når damer inntar seniorlivet er prosjekt tingen. Prosjektarbeid krever sin kvinne, og tar i tillegg veldig mye tid med mange møter og sene kvelder. I vårt tilfelle også et budsjett til å stole på. Her var det få muligheter til å gå til ledelsen å be om mer. På første prosjektmøte var gleden stor og latteren rungende over alt vi ikke hadde peiling på.
Vi må spesielt takke NRK som under planleggingsperioden sendte et program om Japans store kunstner Tahizawa Hokusai (1760-1849). Hans kunst, den blå bølgen og Fuji i rødt, er viden kjent, men hans livsfilosofi kjente vi ikke. Den går litt forenklet ut på at det først er når vi runder 70, at vi vet så mye at de kan stille riktige spørsmål om livet. Når vi runder hundre får vi svaret.
Nå ble Hokusai bare 89, så svar fikk han aldri. Men optimismen i hans filosofi gjorde at vi på et av de første prosjektmøtene bestemte at han skulle være vår åndelige veiviser. Hvor mye Masi til 134 som gikk med før avgjørelsen, husker vi ikke nå, men det er i slike øyeblikk prosjektarbreid gir mening.
Her må vi bare legge til at BBC World hadde sin versjon av Hokusais liv som vi selvsagt ikke fester lit til. Den var både trist og lei. Enkemann var han og blakk som f.NRKs versjon sier at vår åndelige veileder var skilt som oss, og den liker vi bedre. For satte den blakke Hokusai seg ned å sturet? Nei, han gikk en tur. Vel, tur og tur. 83-åringen gikk fra Tokyo til Obuse, 240 kilometer, for å hjelpe en bondetegner med fugl Fønix. Det er omtrent som fra Prærien til et stykke nord for Lillehammer. Vårt neste prosjekt?
Da vi landet i Osaka på Kansai flyplass som er bygd på en flytende øy, skjønte vi at valget var rett. Det var menn over alt. En mørke blå horde av menn kom ut av stasjoner og undergrunnen. Horden inntok fortau, veltet videre over fotgjengeroverganger, inn mellom skyskraperne og opp i kontorene. Alle i mørke dresser, veldresserte, som står stille med hendende langs siden når de bukker. Og det gjør de hele tiden. I utgangspunktet gir det gode studieforhold. Bare unge menn så oss i øynene og smilte, en stor inspirasjonskilde.
Høyden varierte fra rundt 170 og til minst 190. Slanke menn. Alle slanke. Først da vi noe omtåket ruslet ut av hotellet dagen etter ankomsten, så vi menn som veide over hundre. Av alle herlige overraskelser lå hotellet like ved sumoarenaen. Vår opplevelse av den 1500 år gamle sporten ble reisens store høydepunkt. Så mye menn trodde vi ikke var mulig på en gang.
Det er i slike stunder det kommer godt med å ha mørke briller. Det kan bli for mye menn for en stakkars kvinne fra Prærien, som bare er vant med rådhusmenn som TROR de er store.
Forklaringen på horfor det var menn omtrent over alt, kom via avisen som presis 6.25 ble stukket under døren til twinben av suitetypen. Bare 30 prosent av kvinnene deltar i det betalte yrkeslivet, sto det. Ellers er de hjemme og gjør det mulig for mannen å være på
jobben til langt på kveld. Lyset i skyskraperne vi hadde utsikt til, viste at den japanske mannen dog ikke er noen morgenfugl. Vi hadde vært oppe i minst fem timer, da det blinket i lys i kontorlandskapene. Derimot ble lysene ikke slukket før langt etter 22.00.
Da er den japanske mannen selvsagt så trett at han ikke orker å reise hjem til kone og barn. Det er så vidt han klarer å sitte på restaurant med sin unge, ugifte elskerinne, før han kryper opp i hybelsengen hennes. Dette er ikke mine ord, men svaret en japansk forfatter gir i sin bok med tittel: Hvorfor japanske menn ikke drar hjem til sine koner.
Helt uten å be om det, hadde vi fått en uvurderlig ledetråd i vårt prosjektarbeid.
Bakdelen med få yrkeskvinner, er at menn må gjøre alt i landet. Stå med klokken klar for at alle tog er i rute, koste bort søppel på stier med sopelime av heksetypen, binde opp furugrener om høsten og ta det ned om våren. Med myke hansker og like myke sokkesko, inntar mennene furu etter fure, så varsomt at jeg tviler sterkt på at japanske kvinner får samme behandling. Ikke norske heller, om erfaringen skal få si sitt.
Siste kvelden i solens rike var det tid for oppsummering. Foruten å stadfeste at i Japan stjeler ingen og landet er gullende rent, kom svaret på vår prosjektoppgave. Hokusai sendte oss en blå bølge av sumomenn og alle andre japanske menn, og der - i klørne på bølgen sto svaret. Skamrødmen bredde seg, mens vi tumlet ut av restauranten til frisk luft, tittet opp på rosa kirkebærblomstring mellom skyskraperne, og hikset frem svaret på hvorfor menn gjør så mye rart:
Vel, det svaret kommer i boken som nå er skrevet om prosjektarbeid ved inngangen til seniortilværelsen. Når den store bokutgivelsen skjer, skal det komme utførlig informasjon på denne eminente bloggen.
Marit
og her vår hjertevenn, like før Asa feller en tåre.
