Lite ante vi der vi satt og nøt vår siste kaffe med kake på Narita-flyplassen i Tokyo, at det skulle bli finnene som forsøkte å ta rotta på oss. Her hadde vi overlevd alt i møte med sumo- og andre sjarmerende menn i vår reise i solens land, og så var det noen småtasser i sikkerhetskontrollen som prøvde å gjøre ende på oss omtrent på målstreken. Småtassene likte ikke sekken til Elly. I en time, minst, hadde Elly pakket den for å få med seg alle gaver til sine kjære. Men da sekken forsvant inn i maskinen som kan se alt, gjorde den ikke det. Småtassene mente det lå noe rart i ØB-sekken (som bare så vidt holdt seg sammen til vi var hjemme!!). De plukket ut og plukket ut, kjørte den gjennom en gang, to ganger, tre ganger. Marit så på klokken og skjønte at her ville det stå om sekunder om vi skulle nå flyet. Henvendelse til småtassene om at nå er det 15 minutter til flyavgang, førte ikke fram. Småtassene hadde ikke ører og tydeligvis heller ikke øyne. Med livserfaring på minus 20 og er det håndhevelse av the rules, Madam, som gjelder for disse småtassene. Tilbud om hjelp for å nå flyet, eller annen antydning til service fantes ikke. Så vi løp, gjennom en fullstappet flyplass med businessmenn og noen kvinner, løp som vi aldri har gjort med ryggsekk, lapp og gaver i store bagger. Vi hørte der oppe fra et sted navnene våre, og trodde vi ble kallet til høyere sfærer, ett minutt til gaten lukker, var beskjeden, eller perleporten, tenkte Marit og løp. Hva forsinket dere, sa finnen i skranken og hilste høflig. Hadde vi hatt pust nok, hadde vi skjelt ham ut, men vi lot det være, og bare veste frem noe om idiotiske småtasser på norsk. I bussen som kjørte oss til flyet sto forretningsmenn i dresser og så med stor forundring på damene med knallrøde ansikter, Ellys var mer blekt, og ingen lo. Tvert om spurte en om alt var bra med oss? Underlig hva menn spør om, men vi hadde ikke pust til å si noe som helst, før vi endret flyet og fikk hvisket frem; vann please. Da vi dumpet ned på flysetene på rad 18 kom en purser med to krus med eplemost. Han hadde så sjarmerende smil at Elly raskt ble seg selv, purseren spanderte sprudlende vin, etter at Marit i kjent stil sa at hun aldri ville tilgi finnene noe som helst, etter behandlingen av småtassene. We allmost died! Den sjarmerende var ingen småtass og skjønte at her sto finsk ære på spill, og var villig til å gi oss så mye vi klarte å få i oss.Sprudlevinen gjorde underverker, og vi begynte å tenkte. Hva i all verden var det i sekken til Elly som vakte slik mistanke hos småtassene? Ellys triumferende smil var en Oscarvinner verdig, da hun opp av sekken dro pakken småtassene ikke fant: En norsk kortstokk. En helt vanlig kortstokk. Vi skjønte hvorfor de ikke så den. Den som skal splille kort må nemlig kunne telle, mer enn til en, to eller tre. I tillegg kreves det tankevirksomhet. Akkurat det hadde vi ved selvsyn fått bevist at finske småtasser ikke kan. Unntatt den sjarmerende purseren, sukket Elly mykt og strøk over kortstokken.
Om du undres på når svaret på hvorfor menn gjør så mye rart kommer, ligger svaret i det vi har skrevet på denne bloggen. Klarer du det ikke, har de sikkert bruk for deg i den finske sikkerhetskontrollen på flyplassen i Helsingfors.
EM&EM
